Mambo vipi? Vi har aldri i vårt liv opplevd at 4 uker har gått så fort som de siste 4 ukene. Vi tror virkelig det ligger noe i utrykket at tiden går fort når man har det gøy. Vi ble møtt på flyplassen av to fra kontoret som hadde masse tålmodighet når vi brukte to timer på å få visum. Da hadde de i tillegg kjørt fra Singida til Kilimanjaro flyplass som tar drøye seks timer. Vi begynner å komme smått inn i det som skal være hverdagen vår de neste drøye fem månedene. Kanskje noen også lurer på hva vi skal gjøre. Vi skal jobbe på et kontor her i Singida med navn Sustainable Environment Management Action, eller enklere kalt SEMA. Så langt vet vi at vi skal ha ulike former for undervisning på Vocational Training Center, som er et av SEMA sine programmer, og også ha undervisning på en spesial (primary) skole og delta i Bonga gruppene. Vi skal ta del i oppgavene på kontoret til SEMA og besøke de ulike avdelingene, og noen ganger være med i field. SEMA fokuserer mye på unge og deres rettigheter og har ulike grupper som Bonga, Comunity Based Vocational Skill Training (CVST) og flere. Den andre uka vi var her fikk vi delta på Bonga graduation, her viser Bonga jentene, som nettopp ble ferdig med det 9 måneder lange programmet, hva de har lært. Hvis du vil lese mer om prosjektene SEMA jobber med kan du besøke Strømme Stiftelsen sin nettside her: https://strommeea.org/partner/sustainable-environment-management-action-sema/ De første to dagene brukte vi på å pakke ut og vaske huset, noe som verken er spennende å skrive om eller å lese om. Når vi kom til kontoret ble vi møtt med åpne armer av både tidligere Hald studenter og andre kollegaer. Når man er her, føles det ut som gjestfrihet er et fremmedord i Norge. Det kan virkelig ikke sammenlignes. Alle vi hilser på vil enten invitere oss inn på mat eller gi oss nummeret deres, sånn at hvis vi får problemer kan vi kontakte de og de vil hjelpe oss. Folk på gata har også veldig lyst til å snakke med oss, men det er ganske stor mangel på engelskkunnskaper i Singida. Likevel, sier folk det de kan, om det er «Hello, how are you?», eller «Good morning Madam» uansett tid på døgnet. Det er mer fokus på respekt ovenfor eldre, og man skal hilse de som er eldre enn seg selv med «Shikamoo» som et tegn på respekt ovenfor personen. Selv om jeg (Kristine) har besøkt landet flere ganger før, blir jeg alltid positivt overrasket over vennligheten, hjelpsomheten og medmenneskeligheten folk har. Folk lever med utvidet familie og for oss utenforstående er det vanskelig å skjønne hvem som er «bror» og hvem som faktisk er bror. Før vi dro fikk vi inntrykk av at Singida var et veldig lite sted, men etter litt reseach, fant vi ut at basert på folketall er Singida litt større enn Bergen. Likevel har vi blitt fortalt at her måler de størrelsen på områder med infrastruktur, og hvis vi og skal tenke på den måten kan vi si oss enig i at Singida ikke er i nærheten av Bergen. Likevel har Singida to solide supermarked på størrelse med sjappene på campingplasser. Men vi har lagd taco, og kost oss med masse is, så vi lider overhodet ikke. Utenom de to supermarkedene som kan minne om hjemme, vandrer vi rundt på frukt og grønnsaks markedene og her om dagen fikk vi pruta ned prisen på en ananas med 2 norske kroner og var veldig førnøyde med det. Er det noe vi har problemer med så er det kjøtt. Vi finner slaktere på hvert gatehjørne, så det er ikke mangel på det. Vi prøvde å tilberede litt biff, men lite visste vi at kjøttet her må kokes og ikke stekes. Den første uka var måltidene en av de største utfordringene. Hjemme i Norge er vi vant til å spise små måltider fem ganger om dagen. Her spiser de kun tre måltider per dag og de er store. Den første uka var vi sultne hele tiden og når vi fikk mat klarte vi bare å spise 1/3 av det vi fikk servert. Maten her består hovedsakelig av ris, kylling, bønner, grønnsaker, ugali og chapati. Ugali kan minne om konsistensen til seig potetmos og er laget av maismel, olje, salt og vann som er kokt sammen. Chapati spiser vi til «frokost» hver dag på kontoret, det er en type tortillalefse, bare med mye mer olje. Oljeforbruket her er noe vi la godt merke til når Mama Shose skulle lære oss å lage tanzaniask mat.I løpet av de to ukene hun bodde med oss bruke vi over 4 liter olje. En annen ting som er annerledes fra den norske spisekulturen er at folk spiser nesten alltid med hendene. Den første tiden føltes det veldig rart, men etter å ha vært her i fire uker kan vi ikke se for oss å spise kylling med kniv og gaffel igjen. I løpet av disse fire ukene har vi fått oppleve mye tanzaniask kultur. Vi ble bedt i bryllup til broren til kontaktpersonen vår og fikk en litt større rolle i bryllupet enn vi først hadde regnet med. Vi var så heldige og fikk være med som brudepiker og opplevde et bryllup som var langt fra noe vi har opplevd i Norge. For det første var det ikke bare en bryllupsfest, men tre. En av festene var til ære for mora, den neste var for brudgommen som skal giftes bort, og den siste selve bryllupet. Da bryllupsdagen kom fikk vi en bukett i hånda og ble bedt om å følge etter brudeparet ned kirkegulvet. Etter vielsen kjørte brudefølge rundt i byen med korps, nødblinken på og biler som tuta i kor. På selve festen var det dans, musikk og gaver, og vi merket fort at det var mindre fokus på taler enn i Norge. Vi hadde en veldig fin kveld med mange nye kulturelle inntrykk. Tutaonane tena! Kristine, Iselin og Thea
0 Comments
|
Kristine
|