Det jeg skal skrive om nå, ligger nær hjerteroten min. Etter å ha bodd her i ti uker, har jeg blitt veldig glad i prosjektet vi jobber med. Når folk spør meg hva jeg gjør, blir jeg veldig stolt av å fortelle om både hva jeg bidrar med og hva SEMA har klart å utrette på de 20 årene de har eksistert. Onsdag 12. Desember ble jeg ekstra stolt. Når jentene er ferdig på det ni måneders lange kurset Bonga, har de mulighet til å melde seg inn i noe som heter Bonga Forum. Her hjelper SEMA dem videre, med å veilede dem i faktisk starte opp en bedrift. Vi deler kontor med de fra SEMA som jobber med å hjelpe disse jentene, og på onsdag 12. desember tok de oss med ut i field. Da skulle vi få se hva de har klart å opprette i tillegg til at vi skulle undervise dem i Waste Management. Det første stedet vi dro til først kunne jeg ikke tro var laget av jenter som i utgangspunktet hadde droppet ut av skolen og som oftest er veldig sjenerte. Vi satt oss ned og snakket med dem, lo over kommunikasjonsproblemer og spiste maten de lagde. Det var i grunn den beste frokosten jeg har spist ute i Tanzania. Det var seks bongajenter som sto sammen om å ha lagd det lille sjarmerende spisestedet. Alle sammen våkner hver dag ved soloppgang for å begynne å lage mat, og jobber til solen går ned igjen 13 timer etter. Selv om timelønnen på hver enkelt ikke er noe å skryte av, var det så utrolig fint å se hvor stolte de var av det de selv hadde klart å starte opp, og det ga dem stor glede å tjene penger på egenhånd. Dette er med på å gjøre meg så utrolig stolt av det SEMA gjør, og at vi i Norge gjennom å støtte Strømmestiftelsen virkelig kan gjøre en forskjell på andres liv.
Iselin
21 Comments
Tanzania har en av de høyeste prosentene av barnebruder i verden. I Singida- regionen blir 42% av jentene giftet vekk før de er 18 år. På denne tiden er jentene verken psykisk eller fysisk klare til å være i et ekteskap eller bære fram barn. Disse jentene får et ansvar som både kone og mor, noe som gjør at de fleste ikke fullfører skolen. I den tanzanianske ekteskapsloven fra 1971 står det at jenter kan bli giftet bort fra de er 15 år og gutter kan blir gift når de er 18. Noe av det SEMA jobber for er å informere om at de Tanzanianske myndighetene også har skrevet under på internasjonale avtaler som sier at jenter og gutter skal ha like rettigheter, og at det derfor ikke finnes unnskyldninger for å gifte bort barn under 18 år. Forrige uke var vi rundt på flere barneskoler i regionen for å fortelle dem om deres rettigheter rundt å gifte seg og hvorfor de ikke skal gifte seg før de er myndige. På onsdagen var vi på en barneskole der de 150 elevene i klassen var veldig enige om at de ikke ville gifte seg før de var 18 år og de var klare på at de ville forsete utdanningen sin. Når vi spurte om hvordan drømmer de hadde for framtiden rakk nesten alle 150 opp hånda for å fortelle at de ville bli leger, piloter, forskere, lærere og advokater. Det var rart å sitte der med statistikken i hånda som viser at 2 av 5 av de jentene vi sto og snakka foran vil være gift og mest sannsynlig ha barn innen noen få år. Videre så spurte vi om de viste hvordan rettigheter de har, og det skal jeg love deg at de visste. De ramsa opp flere menneskerettigheter enn jeg kan selv, så disse barna vet at de har rett på beskyttelse fra ekteskap før de er 18 og at de har rett til utdanning. Hva er da grunnen til at 42 % av blir fratatt rettighetene sine? Det er fordi de er redde. Rachel, kontaktpersonen vår, som jeg var med når vi snakket med denne klassen, begynte å spørre dem hvorfor de tror jenter blir gifta bort så tidlig? Svaret fra barna var ganske klart, de tørr ikke si ifra eller si mot foreldrene sine. Grunnen til de fleste barneekteskapene er at barna ikke har noe de skulle sagt, selv om de vet at det som blir gjort er feil, har de ikke mot nok til å stå opp mot foreldrene. Dette er noe både statistikken og barna vi snakker med bekrefter. SEMA har nå begynt med innkalling til foreldremøter og offisielle møter der de skal informere foreldre og lokalmiljøet. De ønsker å omstille tankegangen til foreldrene og gjøre dem oppmerksomme på konsekvensene barneekteskap kan ha for døtrene deres og hvor mye bedre de kan få det om de venter med å gifte seg. På disse møtene informeres det også om de internasjonale avtalene Tanzania har skrevet under på, som gjør det ulovlig å gifte bort mindreårige. Dette er en av prosjektene til SEMA som har påvirket meg mest. Det er en ting å sitte hjemme i Norge å høre om jenter som giftes bort før de er myndige, men å sitte her å vite at nesten halvparten av jentene som sitter foran oss i klasserommet, vil endre opp som barnebruder fordi de ikke tørr å stå opp mot foreldrene gjør meg frustrert. Samtidig er det så utrolig urettferdig, bare fordi jeg er født i Norge er det noe jeg ikke engang trenger å bekymre meg over. Vi er så privilegerte at jeg ofte tror vi glemmer hvor heldige vi er. Her er historien til en av de mange barnebrudene i Tanzania:
"I was still in school at the age of 14 years, but I was married of as my brother wanted to marry and he did not have any cows. My family married me of, so they could get cows for my brother. I was my husbands fourth wife. My father was the fore front of arranging my marriage, despite my young age of 11 years. It was immediately after undergoing FGM (female genital mutilation), and after that I have had three children with my husband." -Thea Forrige uke var SEMA så heldige å ha besøk av Sagavoll Folkehøgskole. Kontoret fikk vist frem prosjektene, og vi fikk mengt oss litt med nordmenn igjen, noe vi syntes var veldig gøy. Grunnen til at de var i Singida, var at de har samlet inn penger til Bonga prosjektet til Strømme Stiftelsen, og skulle da besøke et av prosjektene å se hva pengene gikk til. De var 18 elever, i tillegg til lærer og en ett åring, som forresten var Audny som var her med Act Now i fjor. Veldig praktisk for vår del å få en ekspert på Singida og SEMA hit for å rådføre oss litt. De kom på mandagen, og de fikk da noe som skulle være en kjapp gjennomgang av SEMA og de ulike prosjektene. På tirsdagen bar det i field for hele gjengen, vi reiste til Mtinko og var med Bonga jenter å så de forskjellige fokusområdene jentene spesialiserer seg i. Vi fikk se å ta del i sying (her syr de klær o.l.), salong (her lærer de å flette), dekorasjon (de lærer hvordan de kan pynte lokaler til fester) og matlaging. Vi ble delt i grupper og brukte store deler av dagen på å være med Bonga jentene. Etter dette ble vi delt i enda mindre grupper for å bli med på «homevisit». Her skulle vi hjem til jentene for å se hvordan de levde, og de fikk også mulighet til å vise bakgårdshagene de har laget med hjelp av Bonga prosjektet. Det ble mye gode samtaler på tross av språk barrierer. I følge elevene på Sagavoll var det først når de kom hjem til jentene og fikk sett hvordan de bodde og også fikk muligheten til å snakke med både jentene og familien, at de skjønte hvor viktig Bonga er. De fikk hørt hvordan Bonga hjalp å skape og realisere noen av drømmene til jentene, hvordan de jobbet hardt og målrettet for å bedre livssituasjon for både seg selv og familien. På onsdag var det field igjen, bare denne gangen i Uhamaka. Her besøkte vi et Bonga senter og fikk en heftig velkomst med sang og dansing. Vi fikk høre hva de ulike Bonga jentene holdt på med, å fikk sett bakgårdshagen de har laget ved Bonga senteret. Senere var det klart for sport og leker med jentene. Vi hoppet tau, spilte kanonball og en type volleyball og basketball. Med et par hundre tilskuere fra barneskolen som lå ved siden av, holdt vi på i et par timer før det bar hjem igjen. Torsdagen var satt av til å besøke bedriftene til Bonga Forum jentene. De har allerede fullført Bonga programmet som går over ni måneder og har nå fortsatt på videre programmet der de hjelper hverandre med å starte bedrifter. Vi fikk besøke en salong og en liten cafe. Resten av dagen gikk til avslapping, og Bonga Forum jentene kom også for å flette noen av elevene fra Sagavoll senere.
På fredagen var det tid for en heidundrende avskjedsfest for Sagavoll gjengen, i kjent Tanzania stil. Det var lokal dans fremført av dansere fra område og litt mindre lokal dans utført av de ansatte i SEMA, inkludert oss tre… Kvelden fortsatte med en liten danse oppvisning fra Sagavoll, mat, taler og overrekkelse av gave. Vi fikk sagt ordentlig "hade" til gjengen og var takknemlige for opplevelser, samtaler og selvfølgelig veldig glade for påfyll av havregryn og «julestæsj». God førjulstid! Kristine Bonga Girls Empowerment Program Dette programmet ble etablert for å hjelpe jenter, i aldersgruppen 13-19, for å lære lese og regneferdigheter og livs og yrkes ferdigheter. Programmet pågår i 9 måneder og jentene får deretter muligheten til å være med i Bonga Forum som er et videreprogram etter at Bonga er ferdig. Målet er at jentene skal lære om rettighetene sine i samfunnet og oppmuntre dem til å være selvstendige og selvsikre. Noe av det vi gjør med jentene i løpet av oppholdet vårt er å ha engelsk, pc og entreprenørskaps timer. Vi skal også lære de om bærekraft og søppelhåndtering. SabaSaba Special School Denne skolen er ikke en del av SEMA sine prosjekter, men er noe vi har valgt å engasjere oss i. Det er en spesialskole for elever med utviklingshemming eller funksjonshemming, der de lærer hverdagslivstrening eller arbeidslivstrening. I tillegg er det også noen studenter som ikke har hemninger i hverdager, men som er en del av elektrisk ingeniør linja. Det er disse elevene vi har hatt timer med. Vi har hatt engelsk til nå og skal fortsette med engelsk og pc videre. Vocational Training Center (VTC) Dette er et senter på område hvor SEMA kontoret er plassert. Det klasser med gutter og noen jenter som går på mekanisk ingeniør linja, de forbereder seg på arbeidslivet etter programmet er ferdig. Det vi bidrar med her er å ha engelsk og entreprenørskaps timer både for level 1 og level 2. Community Vocational Skills Training (CVST) Dette programmet har mange ulike fokusområdet. Noen av treningene foregår på ulike sentere hvor de lærer om mekanisk prosjektering, engelsk og entreprenørskap. I andre treninger lærer deltakerne om hagearbeid og hvordan gro grønnsaker og planter til bruk i hjemmet, men de blir også oppmuntret til å selge for å skaffe seg et levebrød. Hovedmålet med treningene er at deltakerne skal lære ulike skills som de kan bruke for å skaffe seg en inntekt. Noe av det vi gjør i disse gruppene er å lære de noe engelsk og entreprenørskap. Men vi skal også observere og lære av det de gjør. Nutrition Hovedmålet med ernærings prosjekt er å forbedre kunnskapen om hvilket kosthold og ernæring barn under to år må ha for best utvikling. De lærer også om de ulike komponentene i et kosthold. Også i dette prosjektet lærer de om hagearbeid og hvordan gro grønnsaker, og like viktig hvordan implementere grønnsakene i kostholdet. Her blir også deltagerne oppfordret til å selge noen grønnsaker for å få en inntekt. Det vi gjør i disse gruppene er å lære hvordan man lærer bort om ernæring, og være med i gruppene de har i field. Community Managed Microfinance (CMMF) Disse gruppene skal hjelpe deltagerne å lære om sparing og låning og hvordan de kan bruke pengene på en effektiv måte. Deltakerne sparer penger og når de møtes putter de pengene i en boks, deretter kan deltakerne komme med ønsker om å låne en sum. Denne summen må de bruke på en måte som gjør at de kan få inntekt og dermed kan gi tilbake minst summen de lånte. De kan for eksempel kjøpe høner og selge egg. Dette prosjektet hjelper mange kvinner i utsatte områder med økonomisk bedring. Vi observerer mest i disse gruppene for å selv lære, men vi kan også komme med ideer om vi ser områder som trenger forbedring eller kommer med oppmuntringer. Mambo vipi? Vi har aldri i vårt liv opplevd at 4 uker har gått så fort som de siste 4 ukene. Vi tror virkelig det ligger noe i utrykket at tiden går fort når man har det gøy. Vi ble møtt på flyplassen av to fra kontoret som hadde masse tålmodighet når vi brukte to timer på å få visum. Da hadde de i tillegg kjørt fra Singida til Kilimanjaro flyplass som tar drøye seks timer. Vi begynner å komme smått inn i det som skal være hverdagen vår de neste drøye fem månedene. Kanskje noen også lurer på hva vi skal gjøre. Vi skal jobbe på et kontor her i Singida med navn Sustainable Environment Management Action, eller enklere kalt SEMA. Så langt vet vi at vi skal ha ulike former for undervisning på Vocational Training Center, som er et av SEMA sine programmer, og også ha undervisning på en spesial (primary) skole og delta i Bonga gruppene. Vi skal ta del i oppgavene på kontoret til SEMA og besøke de ulike avdelingene, og noen ganger være med i field. SEMA fokuserer mye på unge og deres rettigheter og har ulike grupper som Bonga, Comunity Based Vocational Skill Training (CVST) og flere. Den andre uka vi var her fikk vi delta på Bonga graduation, her viser Bonga jentene, som nettopp ble ferdig med det 9 måneder lange programmet, hva de har lært. Hvis du vil lese mer om prosjektene SEMA jobber med kan du besøke Strømme Stiftelsen sin nettside her: https://strommeea.org/partner/sustainable-environment-management-action-sema/ De første to dagene brukte vi på å pakke ut og vaske huset, noe som verken er spennende å skrive om eller å lese om. Når vi kom til kontoret ble vi møtt med åpne armer av både tidligere Hald studenter og andre kollegaer. Når man er her, føles det ut som gjestfrihet er et fremmedord i Norge. Det kan virkelig ikke sammenlignes. Alle vi hilser på vil enten invitere oss inn på mat eller gi oss nummeret deres, sånn at hvis vi får problemer kan vi kontakte de og de vil hjelpe oss. Folk på gata har også veldig lyst til å snakke med oss, men det er ganske stor mangel på engelskkunnskaper i Singida. Likevel, sier folk det de kan, om det er «Hello, how are you?», eller «Good morning Madam» uansett tid på døgnet. Det er mer fokus på respekt ovenfor eldre, og man skal hilse de som er eldre enn seg selv med «Shikamoo» som et tegn på respekt ovenfor personen. Selv om jeg (Kristine) har besøkt landet flere ganger før, blir jeg alltid positivt overrasket over vennligheten, hjelpsomheten og medmenneskeligheten folk har. Folk lever med utvidet familie og for oss utenforstående er det vanskelig å skjønne hvem som er «bror» og hvem som faktisk er bror. Før vi dro fikk vi inntrykk av at Singida var et veldig lite sted, men etter litt reseach, fant vi ut at basert på folketall er Singida litt større enn Bergen. Likevel har vi blitt fortalt at her måler de størrelsen på områder med infrastruktur, og hvis vi og skal tenke på den måten kan vi si oss enig i at Singida ikke er i nærheten av Bergen. Likevel har Singida to solide supermarked på størrelse med sjappene på campingplasser. Men vi har lagd taco, og kost oss med masse is, så vi lider overhodet ikke. Utenom de to supermarkedene som kan minne om hjemme, vandrer vi rundt på frukt og grønnsaks markedene og her om dagen fikk vi pruta ned prisen på en ananas med 2 norske kroner og var veldig førnøyde med det. Er det noe vi har problemer med så er det kjøtt. Vi finner slaktere på hvert gatehjørne, så det er ikke mangel på det. Vi prøvde å tilberede litt biff, men lite visste vi at kjøttet her må kokes og ikke stekes. Den første uka var måltidene en av de største utfordringene. Hjemme i Norge er vi vant til å spise små måltider fem ganger om dagen. Her spiser de kun tre måltider per dag og de er store. Den første uka var vi sultne hele tiden og når vi fikk mat klarte vi bare å spise 1/3 av det vi fikk servert. Maten her består hovedsakelig av ris, kylling, bønner, grønnsaker, ugali og chapati. Ugali kan minne om konsistensen til seig potetmos og er laget av maismel, olje, salt og vann som er kokt sammen. Chapati spiser vi til «frokost» hver dag på kontoret, det er en type tortillalefse, bare med mye mer olje. Oljeforbruket her er noe vi la godt merke til når Mama Shose skulle lære oss å lage tanzaniask mat.I løpet av de to ukene hun bodde med oss bruke vi over 4 liter olje. En annen ting som er annerledes fra den norske spisekulturen er at folk spiser nesten alltid med hendene. Den første tiden føltes det veldig rart, men etter å ha vært her i fire uker kan vi ikke se for oss å spise kylling med kniv og gaffel igjen. I løpet av disse fire ukene har vi fått oppleve mye tanzaniask kultur. Vi ble bedt i bryllup til broren til kontaktpersonen vår og fikk en litt større rolle i bryllupet enn vi først hadde regnet med. Vi var så heldige og fikk være med som brudepiker og opplevde et bryllup som var langt fra noe vi har opplevd i Norge. For det første var det ikke bare en bryllupsfest, men tre. En av festene var til ære for mora, den neste var for brudgommen som skal giftes bort, og den siste selve bryllupet. Da bryllupsdagen kom fikk vi en bukett i hånda og ble bedt om å følge etter brudeparet ned kirkegulvet. Etter vielsen kjørte brudefølge rundt i byen med korps, nødblinken på og biler som tuta i kor. På selve festen var det dans, musikk og gaver, og vi merket fort at det var mindre fokus på taler enn i Norge. Vi hadde en veldig fin kveld med mange nye kulturelle inntrykk. Tutaonane tena! Kristine, Iselin og Thea |
Kristine
|